Oventic er en landsby som ligger en times svingete berg-og dalbane - kjøring fra San Cristobal de las Casas. Husene i selve landsbyen ligger ganske spredt, men i 1995 ble det her opprettet en "Aguas Calientes" for zapatist-bevegelsen. Det er her språkskolen holder til. En "Aguas Calientes", som det finnes fem stykker av i Chiapas, fungerer som et møtested for zapatister fra forskjellige omkringliggende autonome kommuner. Her har zapatistene sine autonome skoler, og i Oventic finner vi i tillegg et bibliotek, to butikker med det mest nødvendige, en cafè, et kvinnekooperativ, en klinikk, og et "skomakeri". Der kan du kjøpe sko med en zapatist-stjerne inngravert hvis du ønsker det, og det var det mange av oss som gjorde! Kalkuner tripper mellom husene, hester beiter langs veiene, og på området ligger også "milpa'en", der de dyrker mais.
Vi ankom Oventic på kvelden samme dag som vi hadde deltatt på en flyktningemarsj for internflyktninger fra Xoyep. Og selv om vi var slitne og fulle av inntrykk etter en utrolig innholdsrik dag, lot alle seg fengsle av den spesielle stemningen som hviler over området. "Aguas Calientes'en" ligger litt utenfor selve landsbyen, i et inngjerdet område. Ved inngangen ble vi stoppet av en bom og en maskert vakt. Samtidig ble vi ønsket velkommen av fargerike skilt som fortalte oss hvor vi var kommet, hus med fantasirike veggmalerier som symboliserer kampen, omgitt av vakre blomster... For Oventic ønsker deg virkelig velkommen - som de sier selv: "Aguas Calientes'en" skal være for alle, uansett kjønn, farge, nasjonalitet, religion...For alle må være med dersom man skal forandre verden."
Alle er velkomne dersom de, på samme måte, ønsker dem, og deres kamp velkommen. Dessverre er det ikke alle som gjør det... Myndighetene vet at dette er et viktig senter for zapatistenes motstandskamp, og menneskene her opplever stadig konflikter med regjeringshæren og paramilitære grupper. Blant annet forsøkte regjeringshæren under dannelsen av "Aguas Calientes'en" å ødelegge prosjektet ved å danne en militærbase her. Dette greide innbyggerne å forhindre, men basen ble likevel dannet - bare tre kilometer unna. Og landsbybefolkningen forteller at de aldri får være helt i fred - blant annet har de ennå ikke fått høstet inn årets avling, fordi de ikke får gå i fred på "milpa'en". Derfor, for å beskytte stedet, innbyggerne og alle besøkende, kan ikke hvem som helst vandre fritt inn og ut, og vår bevegelsesfrihet var under oppholdet veldig begrenset. Og selv om det på dette vakre og tilsynelatende fredelige stedet er vanskelig å forestille seg en virkelighet for indianerne som ikke er fullt så idyllisk, så har vi hørt historiene som bekrefter det... Målet er å svekke urbefolkningen og deres motstand, og kanskje særlig på steder som dette.
"Aguas Calientes'en" er noe som urbefolkningen selv har skapt - til tross for de små materielle ressursene de har. (Men for noen menneskelige ressurser!) Dette er utrolig viktig for samholdet og motivasjonen for å kjempe videre. Dette er et sted hvor utdanning står i fokus, og som lederen for utdanningskomiteèn sa til oss: "Hvem som definerer utdanningen og hva kunnskapen skal bestå av, er den som bestemmer hva som er sannhet." Dette er et sted der myndighetene ikke kan nå urbefolkningen med sin omskrevne historie, sin neglisjering av de indianske språkene i sin språkundervisning, og sin lære om at utvikling for indianerne er det samme som å bli lik det industrialiserte meksikanske samfunnet...
Utdanning er makt, men zapatistene kjemper ikke for å overta makten. De kjemper for å ha innflytelse over sin egen hverdag og sine liv, de kjemper for å være med på å bestemme hvordan deres virkelighetsoppfatning skal være, de kjemper for ikke å bli glemt... Derfor har de startet disse autonome skolene, der barna reiser fra landsbyene sine - ofte mange timers bilkjøring unna - for å tilbringe perioder på femten dager sammen med barn fra andre autonome kommuner. De tar med seg mat hjemmefra for hele oppholdet, mens skolen tilbyr overnatting på sovesaler. Og for en lærelyst vi opplevde blant disse barna! Skjedde det noe som de kunne laere av, og som ikke var del av deres undervisning, f. eks. framvisning av film for oss språkstudentene, stroemmet de til fra alle kanter. Og ropte på mer når filmen var over, mens vi ikke greide å tenke på noe særlig annet enn sengene våre...
Vi, de utenlandske språkstudentene, er viktige for skolen. Både for at vi kan lære om, og spre videre, filosofien bak zapatismen og deres kamp, og også for å vise dem at de ikke er alene - at verden vet om dem, og kan legge press på meksikanske myndigheter. Også økonomisk er vi viktige, for her har de så å si ingenting. Lærerne som jobber her, arbeider av ren idealisme - de får ikke lønn, rett og slett fordi det ikke finnes penger til det. De trenger også penger blant annet for å kunne utvikle og kjøpe skolemateriell, for å på sikt å kunne begynne å forske, blant annet på deres tradisjonelle jordbruksmetoder, og for å kunne ta imot flere elever... De er også opptatt av selve kunnskapsutvekslingen. De sier selv at de er i en startfase, og det er mye de trenger å lære. Men følelsen etter å ha vært her, er vel at læringen stort sett har gått en vei... -Vi har lært så mye! Oppholdet har vært veldig viktig for vår forståelse av hva vi egentlig gjør her borte - hvem de er disse menneskene vi vil være med å kjempe sammen med, hvordan deres hverdag er, hvilke ekstreme forhold mange lever under... Og også vår forståelse av hvilken utrolig styrke de har, og hvor viktig og meningsfull kampen deres er.
Språkundervisningen har bestått av to-tre undervisningstimer hver dag, og vi har hatt høytlesning av tekster, diskusjoner, sang, og grammatikkundervisning. Som del av spansklæringen har vi også hatt møter med utdanningskomiteèn og landsbylederen, besøk på kvinnekooperativet, på skomakeriet, og på klinikken. Dessuten har det nesten hver kveld vært framvisning av film - ofte filmer produsert av dem selv her i Oventic. Felles for all undervisning har vært at vi har lært om zapatismen, samtidig som vi har lært spansk. Vi har sett nærmere på urbefolkningens historie og kultur fra mange hundre år tilbake og fram til i dag, deres virkelighetsoppfatning, deres arbeidsmåter...Alt sammen preget av kollektivisme og samarbeid - individet settes ikke i sentrum på samme måte som i den vestlige delen av verden, urbefolkningen kjemper sammen - for hverandre, og for resten av verdens marginaliserte.
Det ordet som best beskriver følelsen mange har etter å tilbragt nesten to uker her, er inspirasjon. Inspirasjon til å lære mer spansk, for bedre å forstå og kunne handle, inspirasjon til å fortsette kampen fordi vi ser at det nytter, inspirasjon til
"å lete etter, det urbefolkningen behøver og ønsker
- at alle menneskene uten parti eller organisasjon
blir enige om det som de ikke ønsker,
og at de organiserer seg for å oppnå det.
Helst på sivile og fredelige måter.
Ikke for å ta makten, men for å utøve den.
Jeg vet allerede at dere vil si at det er en utopi,
men slik er zapatistenes måte..."
(Subcommandante insurgente Marcos)
Av Maria